I dag har vi besøkt Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum for å se utstillingen Hanna Ryggen - Triennale 2016. Her er kunstneren Hannah Ryggen forbilde og hennes verk brukt som bakteppe for utstillingen. Utstillingen trekker samtidig frem samtidskunstnere som jobber med tema knyttet til krig, konflikt og migrasjon. Der Hannah Ryggen dokumenterte personlige opplevelser av maktbruk og urettferdighet gjennom et langsomt og møysommelig håndverk, forholder dagens kunstnere seg til en verden der samtidsdokumentasjonen er umiddelbar, og hvor hver enkelt bearbeider og poster sine inntrykk og uttrykk via sosiale medier.
Sammen med Hannahs bilder fikk vi se arbeider fra blant annet Tamara Grcic, Mona Hatoum, Selja Kameric, Laurent Mareschal og Hassan Khan.
Mona Hatoum regnes i dag som en av verdens ledende kunstnere. Hun er født i Beirut av palestinske foreldre, men flyttet til England i 1975. I Hatoums verk møter vi ofte kjente objekter, readymades, sammensatt slik at de skaper urovekkende assosiasjoner.
I Hannah Ryggen Triennale 2016 vises verket Keffieh (1993 -1999). Verket er basert på det tradisjonelle arabiske skjerfet, med sitt distinkte svarte og hvite mønster i vevd bomull. Her har imidlertid Hatoum brodert inn lange, svarte menneskehår. Hårstråene synes å rakne, eller vokse ut av skjerfets kanter, noe som gir arbeidet en surrealistisk kvalitet.
Keffieh-skjerfet har blitt et symbol på palestinsk motstand, og Hatoum beskriver selv dette arbeidet som et uttrykk for kontrollert sinne, hvor det tidkrevende broderiet fungerer som hennes egen, stille protest.
Mona Hatoum, "Keffieh" (detail), 1993-99. Human hair on cotton fabric. 120 x 120 cm Mona Hatoum / Photo: Hugo Glendinning, courtesy White Cube.
Šejla Kamerić vokste opp i Sarajevo, Bosnia-Herzegovina. Hennes verk er basert på egne opplevelser, minner og drømmer knyttet til krigen i landet. Kameric’s arbeider leder tankene til det å være forskjøvet og til diskriminering, og hennes valg av delikate materialer og estetikk står i kontrast til det sterke budskapet i arbeidene hennes. Hun stiller ut verket Red carpet (2011), et rødt teppe som er laget som en fillerye. Det 6 meter lange teppet er vevd av brukte klær, og glidelåser, knapper og lapper er fortsatt synlige. Arbeidet er vakkert og alarmerende på samme tid, og betrakteren kan kjenne på fascinasjon og ubehag om hverandre.
Hassan Khan, The Knot, er en skulptur i frostet glass, formet som et tau som snor seg i en knute.
Verket er et arbeid i en rekke av skulpturer, objekter og arkitektoniske intervensjoner som utforsker tilstedeværelse og kulturminner på ulike måter. Når man slår en knute på et tau, får det en ny funksjon, uten at noe annet materiale er tilført. Tauet gjennomgår en transformasjon til noe annet, symbolsk, som kan leses og tolkes av en betrakter. Utført i glass står knuten igjen som et tapt øyeblikk, et nødvendig offer. Innen psykologien brukes knuten som et bilde på en «feil» i personligheten. Men er det ikke summen av alle våre feil som definerer oss? Uten feil (knots) ville vi ikke eksistert.
